Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке
- -
- 100%
- +
Hun tok til å bli ille tilmote – det var så rart å se dem sove alle sammen i det blotte og bare dagslys. Hendte det hun våknet hjemme om natten, så lå hun lunt og mørkt med moren på den ene siden og åkleet som var spent over veggstokkene, på den annen. Da visste hun at stuen var stengt med ljore og slå mot natten og været ute, og sovelydene kom fra mennesker som lå godt og trygt mellom skinn og puter. Men alle disse kroppene som lå vridd og vendt på bakken omkring den lille hvite og svarte askehaug, kunne godt være døde – de lå noen på magen og noen på ryggen med opptrukne knær, og de lydene som kom fra dem, skremte henne. Faren snorket tungt, men når Halvdan drog pusten, pep det og hvinte i nesen hans. Og Arne lå på siden med ansiktet gjemt ned mot armen og det blanke, lysebrune hår utbredt i lyngen; han lå så stille at Kristin ble redd han skulle være død. Hun måtte lute seg fremover og røre ved ham – da snudde han litt på seg i søvne.
Kristin kom plutselig til å tenke på om de kanskje hadde sovet over en natt og dette var neste dagen – da ble hun så forskrekket at hun rusket i faren, men han bare gryntet og sov videre. Kristin selv var tung i hodet ennu, men torde ikke legge seg til å sove. Så krøp hun hen til bålet og karret med en pinne – det glødet litt nedi ennu. Hun la på lyng og små kvister som hun rusket opp omkring seg, men hun våget ikke gå utenfor ringen av de sovende og finne store grener.
Da dundret det og drønnet i marken nær ved – hjertet sank i Kristin, og hun ble kald av angst. Da så hun en rød kropp mellom trærne, og Gullsveinen brøt frem mellom småbjerkene, stod der og så på henne med sine klare, lyse øyne. Hun ble så glad at hun for opp og løp mot hingsten. Der var den brune hesten Arne hadde ridd på, og kløvhesten og. Da kjente hun seg så god og trygg; hun gikk bort og klappet dem alle tre på lendene, men Gullsveinen bøyde hodet så hun kunne nå å kjæle den på kinnene, ruske i dens gulhvite lugg, og den snuste ned i hendene hennes med sin bløte mule.
Hestene lunket beitende nedover i bjerkelien, og Kristin ble gående med dem, for hun trodde ikke det hadde noen fare når hun holdt seg nær Gullsvein – han hadde tuktet bjørnen før han. Og blåbæren grodde så tett innover her, og barnet var tørst og hadde vond smak i munnen; øl lystet henne ikke riktig nu, men de søte, saftige bær var så gode som vin. Borte i en ur så hun bringebær også – da tok hun Gullsvein i manen og bad ham pent følge seg dit, og hingsten fulgte føyelig med den lille piken. Ettersom hun gikk lenger og lenger nedover lien, fulgte han når hun ropte på ham, og de andre to hestene fulgte etter Gullsvein.
Hun hørte en bekk som klunket og sildret etsteds nærved; da gikk hun etter lyden til hun fant den, og hun la seg utover på en stor stenhelle og tvettet sitt svette, myggstukne ansikt og hendene. Under helleren stod vannet i en stille, svart kulp, for midt imot steg en stenvegg rett opp bak noen små bjerker og vierbusker – det var det fineste speil, og Kristin lutet seg utover og så på seg selv i vannet, for hun ville se om det var som Isrid sa, at hun lignet sin far.
Hun smilte og nikket og bøyde seg frem, til hennes hår møtte det lyse håret om det runde og storøyde barneåsyn hun så i bekken.
Rundt omkring vokste det så ustyrtelig mange av de fine lyserøde blomsterdusker som kalles vendelrot – de var meget rødere og vakrere her ved fjellbekken enn hjemme langs elven. Da plukket Kristin og bandt etterhvert med gresstrå, til hun hadde gjort seg den skjønneste, tetteste lyserøde krans. Barnet trykket den ned mot sitt hår og løp til kulpen for å se hvordan hun så ut, nu hun var smykket som en voksen mø der skal gå i dansen.
Hun helte seg over vannet og så sitt eget mørke billede stige opp fra bunnen og bli klarere, ettersom det kom henne imøte – da så hun i bekkens speil at det stod et menneske mellom bjerkene på hin siden og lutet seg mot henne. Brått rettet hun seg opp på kne og så ditover. Først syntes hun bare det var fjellveggen og trærne som klynget seg til dens fot. Men med ett ble hun var et ansikt mellom løvet – det stod en frue derover, med hvitt ansikt, brusende, lingult hår – de store, lysegrå øynene og de spilte, blekrøde nesebor minte om Gullsveinens. Hun var kledd i noe blankt løvgrønt, og grener og kvister skjulte henne opp til de brede bryster, som var fullsatte med spenner og blanke kjeder.
Kristin stirret på synet – da løftet fruen en hånd og viste henne en krans av gullblomster; hun vinket med den.
Bak seg hørte hun Gullsvein vrinske høyt og skremt – hun snudde hodet – hingsten steilet, skrek så det ljomet, kastet omkring og satte oppover så jorden drønnet. De andre hestene fulgte – de tok rett opp i uren, så sten raste dundrende utfor, og grener og røtter brøtes og raslet.
Da skrek Kristin himmelhøyt. «Far,» skrek hun, «far!» Hun kom seg på føttene, løp oppover etter hestene og torde ikke se seg tilbake over skulderen, kløv oppover i uren, trådte i kjolekanten sin og skridde ned et stykke, klatret igjen og tok for seg med blødende hender, krøp på såre, forslåtte knær, ropte på Gullsveinen innimellom hun kalte på faren – mens svetten spratt ut over hele hennes kropp, rant som vann ned i øynene hennes, og hjertet dunket som om det ville slå seg sund mot brystkurven; angstens gråt klemte henne i strupen.
«Å far, å far!»
Da hørte hun hans stemme et sted over seg. Hun så han kom i lange byks nedigjennom uren – den lyse, solhvite ur; småbjerk og osp stod stille oppetter og blikket med små sølvblikt fra bladene – fjellien var så stille og så lys, men faren kom springende nedover og ropte hennes navn, og Kristin seg sammen og skjønte at nu var hun berget.
«Sankta Maria!» Lavrans knelte ned ved datteren og tok henne inn til seg – han var blek og underlig om munnen, så Kristin ble enda reddere; det var som så hun først i hans åsyn hvor stor en fare hun hadde vært stedt i.
«Barn, barn,» – han løftet opp hennes blodige hender, så på dem, så kransen om hennes blottede hår og rørte ved den. «Hva er det – hvordan er du kommet hit, Kristin liten —»
«Jeg gikk med Gullsvein,» hulket hun inntil ham. «Jeg ble så redd for dere sov alle, men så kom Gullsvein —. Og så var det en som vinket til meg nede ved åen der —»
«Hvem vinket – var det en mann?»
«Nei, det var en frue – hun vinket med en krans av gull – jeg tror det var dvergmøen, far —»
«Jesus Kristus,» sa Lavrans sakte og slo kors over barnet og seg selv.
Han hjalp henne oppover til de kom til en gressbakke; da løftet han henne opp og bar henne. Hun hang inntil hans hals og storgråt – kunne ikke stanse, alt han hysjet på henne.
Om litt møtte de mennene og Isrid. Hun slo hendene sammen da hun hørte hva som var hendt:
«Ja, dette har nok vært alvemøen – hun har villet lokke dette vakre barnet inn i berget, kan dere vite —»
«Ti stille,» bød Lavrans barsk. «Vi skulle ikke snakke om slikt som vi gjorde her i skogen – en vet ikke hvem som er under stenene og hører hvert ord.»
Han drog den gylne kjede frem under skjorten sin og hengte den og relikviekorset om Kristins hals, stakk det inn på hennes bare kropp.
«Men dere alle,» sa han, «må vokte vel på munnen deres, for dette må Ragnfrid aldri få spurt, at barnet har vært stedt i slik fare.»
Nu fikk de fatt på hestene som hadde løpt tilskogs, og gikk siden raskt ned til seterløkken hvor de andre hestene gikk. Alle satt da opp, og de red bortover til Jørundgårdsseter; det var ikke lange veien.
Solen var ved å gå ned da de kom dit; feet var i kveen; og Tordis og gjeterne holdt på å melke. Inne i selet stod grøten kokt til dem, for seterfolket hadde sett dem oppe ved varden før på dagen, så de var ventet.
Da først stilnet Kristins gråt. Hun satt på farens fang og spiste grøt og rømme av samme skje som han.
Lavrans skulle neste dag inn til et vann lenger inne på fjellet; der lå noen av hans gjetere med oksene. Kristin skulle fått følge med, men nu sa han hun fikk bli igjen i selet: – «og dere får passe på, både Tordis og Isrid, å holde døren stengt og ljoren lukket til vi kommer tilbake igjen, både for Kristins skyld og den vesle udøpte der i vuggen.»
Tordis var blitt så skremt at hun torde ikke bli heroppe med den lille, og hun var ennu utenfor kirkeveggen etter barselet sitt – helst ville hun fare ned og bli i bygden med det samme. Lavrans sa han syntes dette var rimelig; hun kunne bli med dem nedover neste kveld; han mente han kunne få en eldre enke, som tjente på Jørundgård, hitopp i hennes sted.
Tordis hadde bredt søtt, friskt fjellgress under skinnene i benken; det luktet så sterkt og godt, og Kristin sovnet nesten mens faren leste Fadervår og Ave Maria over henne.
«Ja, det skal bli en stund til jeg tar deg med ut i fjellet igjen,» sa Lavrans og klappet henne ved kinnet.
Kristin våknet opp med et sett:
«Far – får jeg ikke bli med deg sørover heller i høst, som du har lovet —»
«Det får vi nu se på,» sa Lavrans, og straks etter sov Kristin sødelig mellom saueskinnene.
II
Hver sommer pleide Lavrans Bjørgulfssøn å ri en tur sørover og se til sin gård i Follo. Disse farens reiser var som årsmerker i Kristins liv – de langsomme ukene han var borte og den store gleden når han kom hjem med vakre gaver, utenlandske tøyer til brudekisten hennes, fiken, rosiner og honningbrød fra Oslo – og meget rart å fortelle henne.
Men dette året skjønte Kristin at det stod noe på utover det vanlige med farens reise. Den ble utsatt og utsatt, de gamle fra Loptsgård kom ridende rett som det var, og satt over bordet med hennes far og mor, snakket om arvegang og odel og løsningsrett og vanskelighetene ved å drive gården her ifra og om bispesetet og kongsgården i Oslo som tok så meget arbeidshjelp fra landbruket i nabolaget. De hadde nesten ikke stunder til å leke med henne, men hun ble sendt ut i ildhuset til pikene. Hennes morbror, Trond Ivarssøn fra Sundbu, kom over til dem oftere enn han pleide – men han hadde aldri brukt å skjemte eller kjæle med Kristin.
Etterhvert fikk hun noe rede på hva det gjaldt. Faren hadde helt siden han kom til Sil, søkt å samle jord under seg her i bygden, og nu hadde ridder Andres Gudmundssøn foreslått Lavrans å makeskifte Formo, som var herr Andres’ mors odelsgård, mot Skog, der lå bedre til for ham, siden han var ved kongens hird og sjelden kom hit til dalen. Lavrans ville ugjerne skille seg med Skog, som var hans odelsgård – den var kommet i hans ætt ved kongegave; dog ville byttet være fordelaktig for ham på mange måter. Men også Lavrans’ bror, Åsmund Bjørgulfssøn, ville gjerne løse Skog til seg – han bodde nu på Hadeland, hadde giftet seg til en gård der – så det var usikkert om Åsmund ville vike sin odelsrett.
Men en dag sa Lavrans til Ragnfrid at dette året ville han ha Kristin med seg til Skog – hun skulle dog se den gården hvor hun var født og som var hans fedrenehjem, om den skulle gå ut av deres eie. Ragnfrid syntes dette var et rimelig ønske, enda hun var litt redd for å sende så ungt et barn på en slik langferd, når hun ikke selv kunne være med.
Den første tiden etter Kristin hadde sett alvemøen, var hun så forskremt så hun holdt seg helst inne hos moren – hun var redd bare for å se noen av de folkene som hadde vært med på fjellet den dagen og visste om det som var hendt henne. Hun var glad til at faren hadde forbudt at synet ble nevnt.
Men da noen tid var gått, syntes hun hun kunne hatt lyst til å tale om det. Inni seg fortalte hun om det til en – hun visste ikke hvem – og det rare var at jo lengre tid det gikk, desto bedre syntes hun hun husket det, og klarere og klarere ble minnet om den fagre frue —.
Men aller underligst var det at hvergang hun tenkte på alvemøen, så kom hun til å lengte slik etter reisen til Skog, og hun ble mer og mer redd for at faren ikke skulle ta henne med.
Tilsist våknet hun en morgen i bursloftet og så at Gamle Gunhild og moren satt på dørtrinnet og synte Lavrans’ bunker av ekornskinn. Gunhild var en enke som gikk rundt på gårdene og sydde pelsfor til kapper og slikt. Og Kristin skjønte av snakket deres at nu var det henne som skulle ha ny kåpe, foret med ekornskinn og bremmet med mår. Da forstod hun at hun skulle få bli med faren, og hun for opp i sengen og skrek av glede.
Moren kom bort til henne og strøk over hennes kinn:
«Er du så glad da, datter min, at du skal fare så langt bort fra meg?»
Ragnfrid sa det samme den morgenen de skulle reise av gården. De var oppe i otten, det var mørkt ute og tett skodde mellom husene, da Kristin tittet ut av døren etter været – det bølget som grå røk om lyktene og ut for de åpne stuedører. Folk løp mellom staller og boder, og kvinnene kom fra ildhuset med dampende grøtgryter og trau med kokt kjøtt og flesk – de skulle ha meget og sterk mat før de red ut i morgenkulden.
Inne ble skinnsekkene med reisegods spent opp og i og glemte saker lagt nedi. Ragnfrid minte mannen på alle de ting han skulle ordne for henne, og snakket om frender og kjenninger etter veien – han måtte hilse den og ikke glemme å spørre til hin.
Kristin løp ut og inn, sa farvel mange ganger til alle i huset og kunne ikke holde seg i ro noe sted.
«Er du så glad da, Kristin, at du skal fare fra meg så langt og så lenge?» spurte moren. Kristin ble både lei og motfallen og ønsket hun ikke hadde sagt dette. Men hun svarte som hun kunne best: «Nei, kjære mor min, men jeg er glad for jeg skal få følge med min far.»
«Ja, du er vel det,» sier Ragnfrid og sukker. Så kysset hun barnet og stelte litt på møens drakt.
– Og endelig satt de da i sadlene, hele reisefølget – Kristin red på Morvin, som før hadde vært farens ridehest, han var gammel, klok og stø. Ragnfrid rakte sølvstøpet med den siste hjertestyrkning opp til sin husbond, la en hånd på datterens kne og bad henne minnes alt som moren hadde lagt henne på sinne.
Så red de ut av gården i grålysningen. Tåken lå hvit som melk over bygden. Men om en stund tok den til å bli lettere, og så sivet det solskinn igjennom. Og dryppende av dugg lyste frem i den hvite dis voller, grønne av håen, og bleke stubbmarker og gule trær og rogn med glinsende røde bær. Fjellsidene skimtet blå og stigende opp i dis og damp – så revnet tåken og drev i dotter mellom liene, og de red nedover dalen i det herligste solskinn, Kristin fremst i flokken ved sin fars side.
Til Hamar kom de en mørk og regnfull kveld, og Kristin satt foran på farens sadel, for hun var så trett at allting svømte for hennes syn – sjøen som lyste blekt ute til høyre, og de mørke trær som dryppet væte over dem, når de red innunder, og de svartlodne husklynger på de farveløse, våte jorder etter veien.
Hun hadde sluttet å telle dagene – det syntes henne som hun hadde ligget på reise en evig lang tid. De hadde besøkt slekt og venner nedover i dalen; hun var blitt kjent med barn på storgårdene og hadde lekt i fremmede stuer og låver og tun, og hun hadde hatt på den røde kledningen med silkeermene mange ganger. De hadde rastet på veikanten om dagene, når det var vakkert vær; Arne hadde plukket nøtter til henne, og hun hadde fått sove etter måltidene oppå skinnsekkene med deres klær i. På en gård hadde de fått silketrukne puter i sengen, men en natt hadde de ligget på et herbergshus, og der var i en av de andre sengene en kvinne som lå og gråt sakte og jammerfullt, hver gang Kristin var våken. Men hver natt hadde hun sovet trygt bakom sin fars brede, varme rygg.
Kristin våknet med et sett – hun visste ikke hvor hun var, men den underlige klingende og drønnende lyd hun hadde hørt i drømmen, ble ved. Hun lå alene i en seng, og i rommet hvor den stod, brente det på åren.
Hun kalte på sin far, og han reiste seg opp fra åren hvor han hadde sittet, og kom hen til henne i følge med en tykk kone.
«Hvor er vi henne?» spurte hun, og Lavrans lo og sa:
«Vi er i Hamar nu, og her er Margret, Fartein sutares kone – du får hilse vakkert på henne, for du sov da vi kom hit. Men nu vil Margret hjelpe deg i klærne.»
«Er det morgen da?» sa Kristin. «Jeg trodde du skulle iseng nu, jeg. Å hjelp meg du da,» bad hun, men Lavrans sa noe strengt at hun skulle heller si Margret takk som ville hjelpe henne. «Og se hva hun har og vil gi deg i gave!»
Det var etpar røde sko med silkeremmer i. Konen smilte til Kristins glade ansikt og trakk på henne serk og hoser oppe i sengen, så hun skulle slippe å tre barfotet på lergulvet.
«Hva er det som sier slik,» spurte Kristin, «som en kirkeklokke, men mange klokker?»
«Ja, det er klokkene våre det,» lo Margret. «Har du ikke hørt om den store munsteren her i byen da – det er dit du skal nu. Der ringer den store klokken. Og så ringer det i klosteret og i Korskirken.»
Margret bredte tykt smør på brødet hennes og gav henne honning i melken forat den skulle mette mere, den maten hun fikk i seg – hun hadde knapp tid til å spise.
Ute var det mørkt ennu, og det var blitt frostvær. Tåken var så kald at den bet. Fotefarene etter folk og fe og hovslag var harde som støpt i jern, så Kristin støtte føttene i de nye tynne sko, og en gang trådte hun gjennom isen på rennen midt i stretet og ble våt og kald på benene. Da tok Lavrans henne opp på ryggen og bar henne.
Hun spente øynene i mørket, men det var ikke stort hun kunne se til byen – hun skimtet svarte husgavler og trær mot den grå luft. Så kom de ut på en liten eng som lysnet av rimfrost, og på den annen side engen skimtet hun en blekgrå bygning, stor som et fjell. Det var store stenhus rundt om, og noen steder lyste det ut av glugger i muren. Klokkene, som hadde tiet en stund, tok på å ringe igjen, og nu var det så sterk en lyd at det rant som is nedover ryggen hennes ved det.
Det var som å gå inn i berget, syntes Kristin da de steg inn i kirkens forhall; det slo mørkt og kaldt mot dem. De gikk gjennom en dør, og der møtte gammel, kald lukt av røkelse og vokslys. Kristin var i et mørkt og veldig høyt rom. Hun kunne ikke se tilbunns i mørket hverken over seg eller til sidene, men det brente lys på et alter langt fremme. Der stod en prest, og gjenlyden av hans stemme listet besynderlig omkring i rommet som pust og hviskinger. Faren krysset med vievann på seg selv og barnet, og så gikk de fremover; enda han trådte varsomt, klang hans sporer så sterkt på stengulvet. Der var jettestore søyler som de gikk forbi, og mellom søylene var det som å se inn i kullsvarte huler.
Fremme nær alteret bøyde faren kne og Kristin knelte ved hans side. Hun begynte å kunne skjelne i mørket – det glitret av gull og sølv på alteret inne mellom søylene, men på det fremme foran dem strålte lysene som stod og brente på forgylte kjertestikker, og der strålte det av de hellige kar og av den store, prektige tavle bakom. Kristin måtte igjen tenke på berget – sånn hadde hun trodd det måtte være, så megen prakt, men kanskje enda mere lys. Og dvergmøens åsyn kom for henne – men så løftet hun øynene og så på veggen over tavlen Kristus selv, stor og streng, høyt oppløftet på korset. Hun ble redd – han så ikke mild og sorgfull ut sånn som hjemme i deres egen lune, tømmerbrune kirke, der han hang med gjennomstungne føtter og hender tungt etter armene sine og bøyde det blodbestenkte hode under tornekronen. Men han stod på et trinnbrett med stivt utstrakte armer og opprett hode, håret var gyllentglinsende og kronet med gullkrone, ansiktet hevet og barskt.
Da forsøkte hun å følge prestens ord, mens han leste og sang, men hans mæle var så utydelig og hastig. Hjemme var hun vant til å kunne skjelne hvert ord, ti Sira Eirik hadde det klareste mål, og han hadde lært henne hva de hellige ord betydde på norsk, for at hun bedre skulle kunne holde sine tanker hos Gud når hun var i kirken.
Men hun kunne det ikke her, for hvert øyeblikk ble hun var noe i mørket. Det var vinduer høyt oppe på veggen, og de begynte å skimte lysere av dagen. Og nær ved der de knelte, var det oppreist et underlig galgeverk av tømmer, men bakom lå lyse stenblokker, og der stod trug og redskaper – nu hørte hun at det kom folk og gikk og tuslet derinne. Men så falt hennes øyne igjen på den strenge herre Kristus på veggen, og hun forsøkte å holde sine tanker fast ved gudstjenesten. Iskulden fra stengulvet stivnet hennes ben helt opp til hoftene, og knærne hennes gjorde vondt. Men tilslutt begynte allting å sveve rundt for henne, så trett var hun.
Da reiste faren seg; tjenesten var til ende. Presten kom bort og hilste på hennes far. Mens de snakket sammen, satte Kristin seg på et trinn, for hun så at det hadde kordrengen gjort. Han gjespet – da kom hun også til å gjespe. Da han så at hun så på ham, satte han tungen ut i kinnet og vrengte øynene mot henne. Deretter grov han en pung ut under sin kledning og tømte ut på stenene alt som var i den – fiskekroker, blyklumper, lærremmer og etpar terninger, og hele tiden gjorde han miner til henne. Kristin undret seg storlig.
Da så presten og faren på barna. Presten lo og sa til gutten han skulle gå hjem til skolen, men Lavrans rynket pannen og tok Kristin ved hånden.
Det begynte å bli lysere i kirken nu. Søvnig hang Kristin ved Lavrans’ hånd, mens han og presten gikk under tømmerreiset og snakket om biskop Ingjalds byggearbeide.
De vandret over hele kirken, og tilslutt gikk de ut i forhallen. Derfra førte en stentrapp opp i det vestre tårn. Kristin tumlet trett oppfor trinnene. Presten åpnet en dør til en vakker stuke, men så sa faren at Kristin skulle sette seg utenfor på trappen og vente, mens han gikk til skrifte; siden skulle hun få komme inn og kysse Sankt Tomas’ skrin.
I det samme kom en gammel munk i askebrun kutte ut fra stuken. Han stanset et øyeblikk, smilte til barnet og drog så ut noen sekker og vadmelsduker som var stappet inn i et hull i muren. Han bredte dem ut på trappeavsatsen:
«Sett deg hit du, så fryser du ikke slik,» sa han og gikk ned av trappen på sine nøkne føtter.
Kristin sov da herr Martein, som presten het, kom ut og tok i henne. Opp fra kirken tonte den deiligste sang, og inne i stuken brente lys på alteret. Presten gjorde tegn at hun skulle knele ved farens side, og så tok han ned et lite gyllent skrin som stod over alterbordet. Han hvisket til henne at heri var et stykke av Sankt Tomas av Kanterborgs blodige kledning, og han pekte på den helliges skikkelse, så Kristin kunne trykke sine lepper mot dens føtter.
De deilige toner strømmet ut av kirken da de kom ned; herr Martein sa det var organmesteren som øvde og skoleguttene som sang; men de hadde ikke stunder til å høre på det, for hennes far var sulten; han hadde fastet til skriftemålet. Nu skulle de gå over i kannikegårdens gjestestue og få mat.
Ute gyllet morgensolen på de steile strender hinsides Mjøsen, så alle falmede støvlunder stod som gullstøv i de mørkeblå skoger. Sjøen gikk med små dansende, hvite skumdotter på alle bølger. Det blåste kaldt og friskt så de brogede blader drysset ned på den rimete bakke.
Det kom en rytterflokk ut mellom bispegården og korsbrødrenes hus. Lavrans steg tilside og bøyde seg med hånden på brystet, mens han nesten feide marken med hatten sin, så Kristin kunne skjønne at herren i pelskappen måtte være bispen selv, og hun neide nesten til jorden.
Bispen stanset sin hest og hilste tilbake, vinket Lavrans hen til seg og talte med ham en stund. Om litt kom Lavrans tilbake til presten og barnet og sa:
«Nu er jeg buden til å spise i bispegården – mener I, herr Martein, at en av svennene i kommunet kunne følge den lille møen min hjem til Fartein sutares gård og si til svennene mine at Halvdan får møte meg her med Gullsveinen ved nons tid?»
Presten svarte det kunne vel stelles slik. Da trådte den barfotmunken som hadde snakket til Kristin i tårntrappen, frem og hilste:
«Det er en mann borte i gjestehuset hos oss som har ærend til sutaren allikevel, han kan bære frem budet ditt, Lavrans Bjørgulfssøn, og da kan datteren din bli med ham eller være i klosteret til du selv skal fare hjem. Jeg skal se til hun får mat derborte.»
Lavrans takket, men sa: «Det er skam at I skal være uleiliget med dette barnet, broder Edvin —»
«Broder Edvin trekker til seg alle de barn han kan få tak i,» sa herr Martein og lo. «Så har han noen å predike for —»
«Ja, jeg tør jo ikke by dere lærde herrer her i Hamar predikenene mine,» sa munken smilende og uten vrede. «Jeg duger nu bare til å tale for barn og bønder, men derfor skal en vel ikke binde mulen på oksen som tersker.»
Kristin så bedende opp på faren; hun syntes ikke det var noe hun ville like bedre enn å få gå med broder Edvin. Lavrans takket da også, og mens faren og presten gikk etter bispens følge, la Kristin sin hånd i munkens, og de gikk nedover mot klosteret, som var en klynge trehus og en lys stenkirke helt nede ved vannet.