Кристин, дочь Лавранса. Венец / Kristin lavransdatter. Книга для чтения на норвежском языке
- -
- 100%
- +
Da tok det i døren – Sira Eirik steg inn, rettet sin veldige kropp, der han stod og bød med sin klare, dype røst: «Gud hjelpe dere herinne!»
Presten stilte skrinet sitt med lægedomssakene i for sengetrinnet, gikk frem til åren og øste varmt vann over sine hender. Så tok han et kors frem av barmen sin, hugget med det til alle fire hjørner i stuen og mumlet noe på latin. Deretter åpnet han ljoren så lyset kunne strømme inn i stuen, gikk bort og så på Ulvhild.
Kristin ble redd han skulle finne henne og jage henne ut – der pleide ikke meget å unngå Sira Eiriks øyne. Men han så seg ikke om. Presten tok en flaske ut av skrinet, helte noe av den ut på en tull finkardet ull og la det over Ulvhilds munn og nese.
«Nu vil hun snart lide mindre,» sa presten. Han gikk bort til Lavrans og stelte med ham, mens han lot seg fortelle hvordan ulykken var hendt. På Lavrans var to ribben brukket, og han hadde fått sår i lungene; dog mente presten det var ikke farlig med ham.
«Enn Ulvhild,» spurte faren sorgfullt.
«Jeg skal si deg det når jeg har fått sett på henne,» svarte presten. «Men du får legge deg i loftet, så blir her mere ro og rom for dem som skal stelle med henne.» Han la Lavrans’ arm om sin skulder, tok under mannen og bar ham ut. Kristin ville nu helst gått med faren, men hun torde ikke vise seg.
Da Sira Eirik kom tilbake, talte han ikke til Ragnfrid, men han klippet klærne av Ulvhild, som nu ynket seg mindre og syntes å halvsove. Varsomt følte han med sine hender over barnets kropp og lemmer.
«Er det så ille med barnet mitt, Eirik, at du vet ikke råd, siden du intet sier,» spurte Ragnfrid dempet.
Presten svarte sakte:
«Det ser ut som ryggen hennes er ille skadet, Ragnfrid. Jeg vet ikke bedre råd enn vi lar Gud og Sankt Olav råde; jeg kan ikke gjøre stort her.»
Moren sa heftig:
«Da får vi be – det vet du vel at Lavrans og jeg vil gi alt du ber om og ikke la noe være uspart, om du kan vinne det av Gud at Ulvhild får bli i live.»
«Det ville tykkes meg et jærtegn,» sa presten, «om hun lever og får førligheten sin.»
«Ja er det ikke jærtegn du melder om sent og tidlig – tror du ikke det kan skje et jærtegn med mitt barn,» sa hun som før.
«Det er så,» sier presten, «at jærtegn skjer, men det er ikke alle Gud bønnhører – vi vet ikke hans lønnlige råd. Og tykkes deg ikke at det ville være verst om denne lille vakre møen skulle leve opp lytt eller lam?»
Ragnfrid virret med hodet og skrek sakte:
«Jeg har mistet så mange, prest, jeg kan ikke miste henne og.»
«Jeg skal gjøre alt jeg kan,» svarte presten, «og be av all min evne. Men du får friste, Ragnfrid, å bære den skjebne som Gud legger på deg.»
Moren kved sakte:
«Ingen har jeg elsket slik av barna mine som denne lille her – skal nu hun og tas fra meg, da tror jeg hjertet mitt brister.»
«Gud hjelpe deg, Ragnfrid Ivarsdatter,» sa Sira Eirik og rystet på hodet. «Du vil ikke annet enn true frem viljen din hos Gud med alt du har bedt og fastet. Kan det undre deg det lite har hjulpet.»
Ragnfrid så trossig på presten og mælte:
«Jeg har nu skikket bud etter fru Åshild.»
«Ja, du kjenner henne, og ikke jeg,» sa presten.
«Jeg kan ikke leve uten Ulvhild,» sa Ragnfrid som før. «Vil ikke Gud hjelpe henne, så søker jeg råd hos fru Åshild eller gir meg djevelen i vold, om han vil hjelpe!»
Presten så ut som han ville svare kvast, men så tok han seg i det. Han bøyde seg ned og følte på den lille syke pikes lemmer igjen:
«Hun er kald om hender og føtter,» sa han. «Vi får legge noen kagger med varmt vann ved henne – og så får dere ikke røre mere på henne, før fru Åshild kommer.»
Kristin lot seg lydløst gli overende i benken og lå som hun sov. Hennes hjerte hamret av angst – hun hadde ikke forstått meget av samtalen mellom Sira Eirik og moren, men den hadde skremt henne forferdelig, og hun visste vel den hadde ikke vært for hennes ører.
Moren reiste seg for å gå etter kaggene; da brøt hun hulkende sammen: «Be for oss allikevel, Sira Eirik!»
Litt etter kom moren tilbake med Tordis. Presten og kvinnene syslet nu med Ulvhild, og da ble Kristin funnet og sendt ut.
Lyset blendet barnet, da hun stod i tunet. Hun hadde syntes det meste av dagen måtte være lidd mens hun satt i den mørke vinterstue, og så lå husene lysegrå og gresset skinte blankt som silke i det hvite middagssolskinn. Elven blinket bakom orekrattets musørede, gylne gitter – den fylte luften med sitt muntre og enstonige brus, for den løp stri i et flatt og storstenet leie her ved Jørundgård. Fjellveggene steg opp i klarblå dis, og bekkene sprang nedover i brånende sne. Den søte og sterke vår herute fikk henne til å gråte av sorg over all hjelpeløsheten hun følte alle steder omkring seg.
Det var ingen mennesker på tunet, men hun hørte det snakket i karlestuen. Frisk muld var spredd over den flekk hvor hennes far hadde slått ihjel oksen. Hun visste ikke hvor hun skulle gjøre av seg – da krøp hun bak veggen til nystuen, som var lagt opp i et par stokkers høyde. Derinne lå hennes og Ulvhilds lekesaker; hun ryddet dem sammen i et hull mellom den underste stokken og grunnmuren. I den siste tiden hadde Ulvhild villet ha alle hennes leker; det hadde hun vært lei for sommetider. Hun tenkte, hvis søsteren ble frisk, ville hun gi henne alt hun eide. Og tanken trøstet henne litt.
Hun tenkte på munken i Hamar – han var viss på at det kunne hende jærtegn for alle mennesker, han. Men Sira Eirik trodde ikke så visst på det, og ikke foreldrene heller – og det var dem hun var mest vant til å høre på. Det falt som et forferdelig trykk over henne da hun første gang ante at folk kunne tenke så forskjellig om så mange ting – og det ikke bare onde, gudsfiendske mennesker og gode, men sånne som broder Edvin og Sira Eirik – moren og faren; hun følte med ett at de også tenkte forskjellig om mange ting. —
Tordis fant henne sovende der i kroken sent på dagen og tok henne inn til seg; da hadde barnet intet spist siden morgenen. Tordis våket med Ragnfrid over Ulvhild om natten, og Kristin lå i hennes seng med Jon, Tordis’ mann, og Eivind og Orm, småguttene deres. Lukten av kroppene deres, mannens snorking og de to småbarnas jevne pust fikk Kristin til å gråte stille. Det var ikke lenger siden enn forrige kvelden at hun hadde lagt seg, som hver natt i sitt liv, med sin egen far og mor og liten Ulvhild – det var som å tenke på et rede der var revet sund og splittet, og hun selv lå slengt ut fra ly og de vinger der hadde varmet henne alltid. Tilslutt gråt hun seg i søvn, alene og ulykkelig mellom de fremmede menneskene. —
Neste morgen, da hun kom opp, fikk hun vite at morbroren og hele hans følge var ridd av gården – i vrede; Trond hadde kalt sin søster et galt og vanvittig kvinnfolk og sin måg en vott og en tåpe som aldri hadde visst å biksle hustruen sin. Kristin ble het av harme, men hun skammet seg og – hun forstod godt at det var en grov usømmelighet som var skjedd, når moren hadde drevet sine nærmeste frender av gården. Og for første gang demret det for henne at det var noe ved moren som ikke var som det skulle være – at hun var annerledes enn andre koner.
Mens hun stod og grublet på dette, kom en tjenestemø og sa hun skulle gå opp i loftet til sin far.
Men da hun trådte inn i loftsstuen, glemte Kristin å se etter ham, for midt imot den oppslåtte dør, med lyset like i sitt åsyn, satt en liten kvinne som hun skjønte måtte være trollkonen. Enda Kristin hadde ikke tenkt hun skulle se slik ut.
Hun syntes barneliten og sped, for hun satt i den store karmstolen som var blitt båret ditopp. Det var også stilt opp et bord foran henne, duket med morens fineste sprangede linduk. Flesk og fugl var satt frem i sølvdisken; det var vin i en maserkumme, og farens eget sølvstøp hadde hun til å drikke av. Hun var ferdig med å spise og holdt på med å tørke sine små og smale hender i en av morens beste håndduker. Ragnfrid stod selv foran henne og holdt et messingbekken med vann for henne.
Fru Åshild lot håndduken synke i sitt fang, smilte til barnet og sa med en klar og yndig stemme:
«Kom hit til meg, du! Vakre er de barna du har, Ragnfrid,» sa hun til moren.
Hennes åsyn var meget rynket, men så skjært hvitt og rosenrødt som et barns, og det så ut som huden måtte være like myk og fin å røre ved. Munnen var rød og frisk som en ung kvinnes, og hennes store, gullige øyne skinte. Et fint, hvitt hodelin lå tett om hennes ansikt og var festet under haken med en gullspenne; utenpå det hadde hun et slør av bløt, mørkeblå ull; det falt over skuldrene og sidt ned på hennes mørke, velsittende kledning. Rank var hun som et lys, og Kristin mere skjønte enn tenkte at hun hadde aldri sett så vakker og høvisk en kvinne som denne gamle trollkonen bygdens storfolk ikke ville ha noe å skaffe med.
Fru Åshild holdt hennes hånd i sine gamle myke; hun talte henne til, vennlig og skjemtsom, men Kristin kunne ikke svare et ord. Da sa fru Åshild med en liten latter:
«Er hun redd meg, tro?»
«Nei, nei,» nesten ropte Kristin. Da lo fru Åshild enda mere og sa til moren:
«Hun har kloke øyne, denne datteren din, og gode, sterke hender, er ikke vennet til dovenskap heller, skjønner jeg. Nu vil du trenge en som kan hjelpe deg med å skjøtte Ulvhild, når jeg ikke er her. Derfor kan du la Kristin gå meg til hånde, mens jeg er på gården – hun er gammel nok til det, elleve år?»
Dermed gikk fru Åshild, og Kristin ville følge henne. Da kalte Lavrans på henne fra sengen. Han lå flatt på ryggen med hodedynene stoppet inn under de opptrukne knær; fru Åshild hadde budt at han skulle ligge slik, så ville skaden i brystet hurtigere læges.
«Da blir I vel snart frisk da, far?» spurte Kristin. Lavrans så på henne – aldri før hadde barnet sagt I til ham. Så sa han alvorlig:
«Det er ikke farlig med meg; det er verre med søsteren din.»
«Ja,» sa Kristin og sukket.
Så stod hun litt foran sengen. Faren sa ikke mere, og Kristin fant intet hun skulle ha sagt. Og da Lavrans en stund etter sa hun fikk gå ned til moren og fru Åshild, skyndte Kristin seg ut og la på sprang over tunet ned til vinterstuen.
IV
Fru Åshild ble på Jørundgård det meste av sommeren. Dette førte med seg at folk kom dit og spurte henne til råds. – Kristin hørte Sira Eirik si slengord om det, og det demret for henne at foreldrene likte det ikke meget. Men hun skjøv fra seg alle tanker på disse ting, tenkte heller ikke over hva hun syntes om fru Åshild, men hun var med henne stadig og ble aldri trett av å høre og se på fruen.
Ulvhild lå flatt utstrakt på ryggen ennu i den store sengen. Hennes lille ansikt var hvitt helt ut på leppene, og hun hadde fått svarte ringer under øynene. Det vakre gule håret hennes luktet skarpt av svette, fordi det ikke var blitt tvettet så lenge, og det var blitt mørkt uten glans eller krus i, så det lignet gammelt, værbrent høy. Hun så trett og pint og tålmodig ut og smilte svakt og sykt når Kristin satte seg opp på sengen hos henne og snakket og viste henne alle de vakre gavene som hun hadde fått av foreldrene og alle deres venner og frender vidt omkring. Det var dukker og fugler og fe, og et lite brettspill, smykker og fløyelsluer og brogede bånd: Kristin hadde det i et skrin for henne altsammen – og Ulvhild så på allting med sine alvorlige øyne og slapp sukkende herlighetene ut av de trette hender.
Men når fru Åshild kom bort til henne, lysnet Ulvhilds ansikt opp i glede. Begjærlig drakk hun de leskende og søvndyssende brygg fru Åshild beredte til henne, klaget ikke når fruen stelte henne, og lå lykkelig og lyttet når hun lekte på Lavrans’ harpe og sang – hun kunne så mange viser som folk ikke kjente her i dalen.
Ofte sang hun for Kristin, når Ulvhild var sovnet. Og da fortalte hun sommetider om sin ungdom, da hun bodde sør i landet og ferdedes med kong Magnus og kong Eirik og dronningene deres.
En gang de satt slik og fru Åshild fortalte, slapp det Kristin av munnen som hun hadde tenkt så ofte:
«Underlig tykkes det meg at I kan være så glad alltid, I som har vært vant til —,» hun brøt av og ble rød.
Fru Åshild så smilende ned på barnet:
«Mener du fordi jeg nu er skilt fra alt dette?» Hun lo stille, så sa hun: «Jeg har hatt min ønsketid, jeg, Kristin, og jeg er ikke så dum at jeg klager, om jeg nu må holde tilgode med saup og sur melk, fordi jeg har drukket opp vinen min og ølet. Gode dager kan lenge vare hvis en steller omtenksomt og forsiktig med seg og sitt; det vet alle forstandige folk, og det er derfor, tenker jeg, at de forstandige folkene må nøye seg med gode dager – for de beste dagene er dyre, de. Nu kaller de den en dåre som spiller bort farsarven sin for å gjøre seg gammen i de unge årene. Derom får enhver mene som han har sinn til. Men da først kaller jeg en mann for en rett dåre og tåpe hvis han treger på handelen baketter, og to ganger dåre og narrenes narr er han hvis han venter å se mer til ølvennene sine når arven er ødt —.
«Er det noe med Ulvhild?» spurte hun blidelig bort til Ragnfrid; hun hadde rørt seg heftig, der hun satt ved barnets seng.
«Nei, hun sover godt,» sa moren og kom bort til Åshild og Kristin ved åren. Med hånden om ljorestangen stod hun og så ned i fru Åshilds ansikt.
«Dette skjønner ikke Kristin,» sa hun.
«Nei,» svarte fruen. «Men hun har vel lært bønnene sine og, før hun skjønte dem. De stunder en trenger enten bønner eller råd, har en gjerne hverken hug til å lære eller skjønne.»
Ragnfrid drog de svarte bryn ettertenksomt sammen. Da lignet hennes lyse, dyptliggende øyne sjøer innunder en svart skogli, hadde Kristin pleid å tenke da hun var liten – eller hun hadde hort noen si det. Fru Åshild så på henne med det lille halve smilet sitt. Ragnfrid satte seg på kanten av åren, tok en kvist og stakk inn i glørne.
«Men den som har ødt arven sin på de usleste varer – og siden ser en skatt han gjerne ville gi livet sitt for å eie – synes I ikke han må gremme seg over sin egen dårskap?»
«Hvor der handles, der spilles, Ragnfrid,» sa fru Åshild. «Og den som vil gi livet sitt, han får våge det og se hva han kan vinne —.»
Ragnfrid rykket den brennede kvist ut av varmen, blåste ut luen og krummet sin hånd om den glødende ende så det lyste blodrødt ut mellom fingrene hennes.
«Å, det er ord og ord og ord alene, fru Åshild.»
«Det er nu heller ikke meget som det er verdt å kjøpe så dyrt, Ragnfrid,» sa den annen, «som for sitt liv —»
«Jo,» sier moren heftig. «Husbond min,» hvisket hun nesten uhørlig.
«Ragnfrid,» sa fru Åshild dempet: «Sånn har mangen mø tenkt, når hun fristet å binde en mann og gav mødommen sin for det. Men har du ikke lest om menn og møer som gav Gud alt de eide, gikk inn i kloster eller nøkne ut i ødemarkene og angret det etterpå. Ja, de kalles dårer i de gudelige bøkene. Og det ville vel være syndig å tenke at Gud svek dem på handelen deres.»
Ragnfrid satt ganske stille en stund. Da sa fru Åshild:
«Nu får du komme, Kristin, nu er det tid vi går ut og samler dugg til Ulvhilds morgentvett.»
Ute lå tunet hvitt og svart i måneskinn. Ragnfrid fulgte med dem gjennom bugården ned til grinden ved kålhagen. Kristin så henne stå og lene seg ved, tynn og sort, mens barnet veltet duggen fra de store, iskalde kålblader og marikåpens folder ned i farens sølvstøp.
Fru Åshild gikk taus ved Kristins side. Hun var bare med for å vokte henne, for det var ikke godt å slippe et barn ut alene slik en natt. Men duggen fikk mere kraft når den ble samlet av en ren mø.
Da de kom tilbake til grinden, var moren borte. Kristin rystet av kulde da hun gav det isnende sølvstøp i fru Åshilds hender. Hun sprang i sine våte sko over mot loftet, hvor hun nu lå sammen med faren. Hun hadde foten på det første trinnet; da trådte Ragnfrid ut av skyggen inne under loftssvalen. I hendene bar hun en bolle med rykende drikke.
«Her har jeg varmet noe øl til deg, datter,» sier moren.
Kristin takket glad og satte munnen til. Da spurte Ragnfrid:
«Kristin – de bønnene og det annet fru Åshild lærer deg – det er vel ikke synd eller ugudelighet i det?»
«Det kan jeg aldri tro,» svarte barnet. «Det er Jesu navn og Jomfru Marias og de helliges navn i dem alle —»
«Hva er det hun har lært deg,» spurte moren igjen.
«Å – om urter – og lese mot rinnende blod og vorter og såre øyne – og møll i klær og mus i buret. Og hvilke urter en skal plukke i sol og hvilke som har kraft i regn —. Men bønnene må jeg ikke si til noen, for da mister de sin kraft,» sa hun fort.
Moren tok den tømte bollen og stilte den på trappen. Og plutselig slo hun armene om datteren, knuget henne hardt inntil seg og kysset henne. – Kristin kjente morens kinner var våte og hete:
«Gud og Vårfrue skjerme deg og verne deg mot alt ondt – vi har ikke annet enn deg nu, din far og jeg, som ikke den onde lykken vår har rørt ved. Kjære, kjære – glem aldri du er din fars kjæreste glede —»
Ragnfrid gikk tilbake til vinterstuen, kledde av seg og krøp opp i sengen til Ulvhild. Hun krøket armen om barnet og la sitt ansikt nær til den lilles, så hun kjente varmen av Ulvhilds kropp og den skarpe svettelukten av det fuktige barnehår. Ulvhild sov tungt og trygt som alltid etter fru Åshilds aftendrikk. Det duftet døvende av den Jomfru Marias sengehalm som det var redt med under lakenet. Allikevel lå Ragnfrid lenge søvnløs og stirret opp mot den lille lysflekk i taket, der månen skinte på ljorens hornrute.
Borte i den annen sengen lå fru Åshild, men Ragnfrid visste aldri om hun sov eller våket. Aldri nevnte den annen det kjennskap som hadde vært mellom dem i gamle dager – det skremte Ragnfrid slik. Og aldri syntes hun hun hadde vært så bitterlig ’sorgfull og hjerteangst som nu – enda nu visste hun at Lavrans fikk igjen full helse – og Ulvhild kom til å leve.
Det syntes som fru Åshild hadde moro av å tale med Kristin, og for hver dag som gikk, ble møen bedre venner med henne.
En dag de var gått ut for å plukke urter, satt de sammen oppe i åssiden på en liten grønning oppunder uren. De kunne se ned i tunet på Formo og kjenne Arne Gyrdssøns røde trøye; han var ridd nedover med dem og skulle passe hestene deres, mens de var oppe i lien etter urtene.
Mens de satt slik, fortalte Kristin fru Åshild om sitt møte med dvergmøen. Hun hadde ikke tenkt på det i mange år, men nu kom det for henne. Og mens hun talte, bares det underlig for henne at det var noen likhet mellom fru Åshild og dvergfruen – enda hun visste godt hele tiden, de to lignet ikke hinannen.
Men da hun hadde talt ut, satt fru Åshild stille en stund og så nedover dalen; tilslutt sa hun:
«Det var klokt at du flydde, siden du var bare barnet dengang. Men har du aldri hørt om folk som har tatt det gullet dvergene bød dem, og bundet trollet i sten baketter?»
«Jeg har hørt slike eventyr,» sa Kristin, «men det torde jeg aldri gjøre. Og det tykkes meg ikke vakkert.»
«Det er godt når en ikke tør gjøre det en ikke synes er vakkert,» sa fru Åshild og lo litt. «Men det er ikke så godt når en synes en ting er ikke vakker fordi en ikke tør gjøre det. – Du er vokst meget i sommer,» mælte fruen med ett. «Vet du selv tro, at du tegner vakkert?»
«Ja,» sa Kristin. «De sier jeg ligner far min.»
Fru Åshild lo stille.
«Ja, det ville nu også være best for deg, om du tok etter Lavrans både i sinnet og i skinnet. Enda ville det være synd om de giftet deg bort heroppe i dalen. Bondesed og torpareskap skal en ikke ringeakte, men de synes selv de er så gjeve, disse storfolkene heroppe, at deres make finnes ikke i Norges land. De undres nok svært på det at jeg kan leve og må vel, enda de stenger dørene for meg. Men de er late og hofferdige og vil ikke lære en ny sed – og så skylder de på det gamle uvennskapet med kongeveldet i Sverres dager. Løgn er det, din ættfar forlikte seg med kong Sverre og tok mot gaver av ham, men skulle din morbror følge kongen vår og stå for ham, da måtte han fli seg både utenpå og innvortes, og det gider ikke denne Trond. Men du, Kristin, du skulle giftes med en mann der eide ridderskikk og kurteisi —»
Kristin satt og så ned i Formotunet på Arnes røde rygg. Hun hadde ikke festet seg ved det selv, men når fru Åshild talte om den verden hun før hadde ferdes i, så tenkte hun seg alltid
ridderne og grevene i Arnes lignelse. Før, da hun var liten, hadde hun alltid sett dem i farens skikkelse.
«Søstersønnen min, Erlend Nikulaussøn på Husaby, det kunne vært en høvelig brudgom for deg det – han hadde vokst seg vakker, drengen. Min søster Magnhild var og så til meg ifjor, hun for gjennom dalen og hadde ham med seg. Ja, ham kan du vel ikke få, men jeg skulle gjerne bredt teppet over dere to i brudesengen – han er så svart i håret som du er lys, og har vakre
øyne. – Men kjenner jeg mågen min rett, så har han vel allerede sett seg om etter et bedre gifte til Erlend enn du er.»
«Er ikke jeg et godt gifte da,» spurte Kristin forundret. Hun kom seg aldri til å bli krenket over noe fru Åshild sa, men hun følte ydmyk og trykket at fruen hadde noe forut for hennes egne folk.
«Jo, du er et godt gifte,» sa den annen. «Men dog kunne du vanskelig vente å komme inn i min ætt. Din ættfar her i landet var en fredløs og utenlandsk mann, og Gjeslingene har sittet og mugnet på gårdene sine så lenge at snart minnes ingen dem utenfor dalen her. Men jeg og søster min fikk dronning Margret Skulesdatters søstersønner, vi.»
Kristin kom seg ikke engang til å innvende at det var ikke hennes ættfar, men bror hans som var kommet fredløs til landet. Hun satt og så over mot de mørke fjellsider tversover dalen, og hun husket på den dagen for mange år siden da hun hadde vært oppe på vidden og sett hvor mange fjell det var mellom bygden hennes og verden. Da sa fru Åshild de måtte hjem nu, og hun bød henne rope på Arne. Så satte Kristin hendene for munnen, hoiet og vinket med halskledet sitt, til hun så den røde flekken på tunet dernede røre seg og vifte tilbake.
En tid etter reiste fru Åshild hjem, men utover høsten og den første delen av vinteren kom hun ofte til Jørundgård og var der noen dager hos Ulvhild. Barnet ble nu tatt opp om dagene, og de forsøkte å få henne til å støtte på benene, men de knekket sammen under henne når hun skulle stå på dem. Hun var sutrende, hvit og trett, og den snørekledningen som fru Åshild hadde gjort til henne av hestehud og fine vier, plaget henne meget, så hun ville helst ligge stille hen i morens fang. Ragnfrid hadde den syke datteren i armene alltid, så Tordis stod nu for hele husstellet, og på morens bud gikk Kristin med henne for å lære og hjelpe.
Kristin lengtet etter fru Åshild fra gang til gang, og sommetider snakket fruen meget med henne, men andre ganger ventet barnet forgjeves på ett ord utover den annens hilsen når hun kom og når hun for. – Åshild satt bare med de voksne og talte. Slik var det alltid når hun hadde husbonden sin med seg, ti det hendte nu at også Bjørn Gunnarssøn fulgte med til Jørundgård. Lavrans hadde ridd til Haugen en dag om høsten for å bringe fruen lægelønn – det var den beste sølvkannen med disk til som de hadde i huset. Da hadde han sovet der om natten og roste siden gården meget; den var vakker og veldrevet og ikke så liten som folk sa, fortalte han. Og inne i husene var allting velstandsmessig og husskikken høvisk etter storfolks sed sør i landet. Hva han syntes om Bjørn, sa Lavrans ikke, men han tok alltid vakkert imot ham, når han fulgte med sin hustru til Jørundgård. Derimot likte Lavrans fru Åshild overmåte godt, og han sa han trodde det meste som var blitt fortalt om henne, var løgn. Han sa også at for tyve år siden hadde hun visst neppe trengt heksekunster for å binde en mann til seg – nu var hun nær de seksti og så ennu ung ut og hadde det vakreste og yndefulleste vesen.
Kristin skjønte at moren likte alt dette meget lite. Om fru Åshild sa Ragnfrid riktignok aldri noe, men engang lignet hun Bjørn ved det gule, nedlagte gresset en kan finne grodd innunder store stener, og Kristin syntes dette passet godt. Bjørn så besynderlig falmet ut, han var temmelig fet, blek og slapp og litt skallet, enda han ikke var meget eldre enn Lavrans. Dog såes det på ham at han engang hadde vært en meget vakker mann. Kristin kom aldri til å skifte ett ord med ham – han talte lite, men ble helst sittende der han engang var kommet tilsete, fra han tren inn i stuen og til han skulle i seng. Han drakk umåtelig meget, men det merkedes lite på ham, spiste nesten ikke mat, og så av og til stivt og fortenkt på en eller annen i rommet med sine underlige, blaknede øyne.
Til frendene på Sundbu hadde de intet sett siden ulykken hendte, men Lavrans hadde vært over i Vågå noen ganger. Derimot kom Sira Eirik til Jørundgård som før; han traff da ofte sammen med fru Åshild, og de var gode venner. Dette regnet folk for et vakkert drag av presten, som selv var en meget dyktig læge. Det var vel også en av grunnene til at folket på storgårdene ikke hadde søkt fru Åshilds råd, iallfall ikke åpenlyst, at de regnet presten for dyktig nok, og det var ikke lett for dem å vite hvordan de skulle holde seg mot to mennesker som på sett og vis var utstøtt av deres eget lag. Sira Eirik sa da selv, de beitet ikke unna for hinannen, og hva trolldommen hennes angikk, så var ikke han hennes sogneprest; det kunne vel hende fruen visste noe mere enn godt var for hennes sjelehelse – dog fikk en ikke glemme at uvitende mennesker snakket gjerne om trolldom straks en kone var klokere enn tinglyden. Fru Åshild på sin side roste meget presten og søkte flittig til kirken, hvis hun traff til å være på Jørundgård en helligdag.